Jeg lå langflat under Hardangerjøkulen og fotograferte fjellsvever i motlyset. Men da jeg gikk gjennom bildene mine i etterkant oppdaget jeg en ubedt gjest, som i form av en bloddråpesvermer, tydeligvis hadde svevet forbi i øyeblikket.

Igjen er det et insekt som har sneket seg med på bildet. Tre store blåklokker ble foreviget uten at jeg så flua.

Tidlig junimåned er kremperioden for den vakre blomsten, fjellsmella. Det var lett å finne motiver i Eimaskardet denne dagen da rosa tepper nærmest gnistret mot meg. Legg merke til bakgrunnen. Her tegner det seg en fjellrypehøne som tydeligvis ligger og ruger på reiret.

Av og til er jeg så heldig å se den sjeldne jaktfalken i fjellet. Kommer den på fotohold knipser jeg nærmest etter instinkt, i håp om å ”treffe med et skudd”. Den store falken kommer da også så hurtig at eventuelle grublinger på hvordan bildene skal tas bare er å glemme. I dette tilfelle så jeg etterpå at fjellets lyntog nesten krasjet med en ringtrost.

Jeg rettet ryggen under en femminutt ved Hellehals på Hardangervidda da jeg så den relativt vanlige lappspurvhannen som satt på en stein foran meg. Knipset ett eneste bildet uten helt å vite hvorfor – holdet var egentlig noe for langt. Da jeg rydder opp i eksponeringene etter turen ser jeg heiloen som har kommet med i bakgrunnen.

Under fotografering av vannfugler stupte plutselig ei makrellterne, som en japansk kamikazepilot, fra stor høyde. Igjen handlet det om å knipse uten å tenke, bare gjøre det som er innøvd. I etterkant så jeg at bildet var mislykket ettersom terna var ute av fokus. Men akkurat i det jeg skulle til å slette bildet, kunne noe underlig observeres i bakgrunnen: Blant det høye sivet lå det gjemt et toppdykkerreir, der hunnen tydeligvis lå å ruget.

En tidlig vårdag under Skarvet - langt utenfor allfarveg – lå jeg og knipset en rev med en falmet og bleikrød vintepels. Først hjemme i stua seint søndagskvelden, oppdaget jeg at mikkel hadde gjemt noe i kjeften: Den var full av mus og annen revemat. Slik fraktes maten til hiet, men det er som regel vanskelig å få øye på dette med det blotte øyet.

Det er ikke sjelden jeg ser hjortedyr med skader under fotografering. Ofte kan dette skyldes mer eller mindre selvforskyldte ting som at de har sklidd og falt på glatt underlag, vridd foten i ei røys, knuffing og slåsskamper, you name it. Men om de aldri så mye halter hender det at slike skavanker leger seg selv. Har skaden derimot oppstått under jakt, er risikoen stor for at dette vil bli dyrets endelikt. Da jeg fotograferte denne kalven under reinsjakta i fjor, syns jeg den hadde en tendens til å kvile litt mer enn som normalt var. Det at den holdt seg i en flokk på over hundre dyr, gjorde selvfølgelig ikke situasjonen veldig oversiktelig. Det var likevel ikke mulig der og da å se noen annen adferd som skulle tilsi at noe alvorlig var galt. Da jeg først etter ei uke gikk gjennom bildene, tok utsnitt og forstørret, så jeg plutselig at pelsen under bakre delen av buken (se rett under høyre lår) på kalven var farget av tarmsaft og blod. Jeg fikk senere bekreftet at oppsynet heldigvis hadde avlivet en kalv i området noen dager etter at bildet var tatt.