For å sikre en god tilgang på el-kraft i det langstrakte lande vårt, er det bygget et flettverk av kraftlinjer i skog og fjell. Hol kommune er i så måte ingen unntak. Hvor enn du snur deg skjærer disse tekniske installasjonene seg gjennom terrenget. Sett fra et naturvernsynspunkt er selvfølgelig ikke dette uproblematisk. Kraftlinjene påvirker landskapsbilde, de forårsaker tap av inngrepsfritt areal, de har innflytelse på viltets bruk av områdene, de preger vegetasjonen og det drepes et utrolig stort antall fugler i kollisjon med kraftlinjene hvert år.
Jeg mener at de negative miljøkonsekvensene ved luftstrekk blir for lite vektlagt i dagens samfunn. Kabel i jorda gir en bedre garanti for kraftforsyningene, og vi unngår naturinngrepene. Merkostnaden er betydelig, men ved å trekke inn miljøkostnadene i regnskapet burde dette kunne forsvares.
Selv er jeg vokst opp med kraftlinjene, og forholdt meg til dem som en del av omgivelsene – om jeg liker det eller ei. Mastene har tradisjonelt vært laget av trestolper i kreosot- eller trykkimpregnering, betong eller stål. I dag er disse konstruksjonene designet for å tåle isdannelse og andre tøffe klimapåkjenninger, og de framstår i en stram og lett gjenkjennelig arkitektur. Jeg har ofte benyttet kraftgatene til postering ved både ordinær jakt og fotojakt. Det er også en kjent sak at rovdyr, som for eksempel reven, mer enn gjerne legger turene sine under kraftlinjene for å plukke opp døde fugler.
Kanskje noen av våre etterkommere, som overtar landskapet etter oss, til og med vil romantisere det estetiske uttrykket våre kraftlinjer har i naturen – på lik linje som vi i dag har lett for å gjøre med det menneskeskapte kulturlandskapet?
