Jeg så min første elg øst for Jonstølhøvda i Vestlia på Geilo for 40 år siden. Dette var starten på en periode der elgen ekspanderte i bestandstetthet over hele Norge. Det ble derfor mer og mer vanlig å treffe på skogens konge under turer i skog og mark. Omfanget av elgbestanden  nådde nok toppen på 90-tallet. Kan for eksempel nevne en julidag i 1996 hvor jeg observerte 23 ulike elger fra et utkikspunkt på Toresbuhøgdene i Dagali. Vinterstid var det ikke uvanlig å se like mange i én flokk i områdene hvor vinterbeite foregikk. Siden den gang har det foregått en styrt nedskyting av bestanden, og elgen ser i dag ut til å være betydelig redusert i mange av fjell- og skogsområdene våre.

Ettersom naturfotografering var en viktig del av livet mitt allerede i barndommen, har jeg gjennom alle disse årene hatt langt over tusen møter med dette store dyret uten å bli lei. I dag velger jeg ut områder som jeg besøker flere ganger i løpet av en periode. På den måten blir jeg mer ”kjent” med hvert enkelt elgindivid. I høst har jeg hatt to slike prioriterte steder, og gjennom bildene fra det ene av disse områdene – som ligger på åsen mellom Geilo og Halldalen – kan dere følge en slik fotojaktperiode.

21.09.2008
Jeg er grytidlig oppe og finner raskt spor etter brunstig elgokse på en gammel og kjent plass.  I brunsttiden river oksen gjerne opp brisk og småkjørr, endog knekker den temmelig store tre og lager merker i barken som mange feiltolker som rispemerker etter bjørn.

Jeg hører en okse vest for Grønåsen. Lydene er knapt hørbare, men jeg skjønner av erfaring at den er der. Jeg forsøker å lokke med ”elgspråk”, men bruker lang tid for ikke å vekke mistanke. Etter fem timer på huk under et berg, får jeg dagens bonus: En usedvanlig kraftig okse med minst ti spir rusler majestetisk forbi meg. Ei ku er også i følge.

Jeg ser 6 forskjellige elger denne dagen. Ei ungkvige er den jeg kommer nærmest. Gunstig motvind, en bekk som risler og kviga som er opptatt med å beite, gjør at jeg greier å komme på 15 meters hold. - Kunne fanga den med lasso…

Jeg treffer storoksen og kua enda en gang i kveldstimene. De rusler uanfekta sørover mot Fetastøldalen.

23.09.2008
Ny dag og nye muligheter, men et kraftig høytrykk skaper håpløse vindforhold. En stund blåser det fra øst, så snur det rett vest… for i neste øyeblikk kommer luftstrømningene fra nord. Med uforutsigbare vindforhold blir jeg en stakkar i fjellet. Men været er fantastisk! Jeg sitter nesten hele dagen i ro og kikker utover landskapet og høstfargene i Fetastøldalen. Jeg støkker et par elger seint i kveldstimene på veg ned til Geilo igjen.

16.10.2008
Elgjakta har pågått ei tid i området. Jeg er derfor litt spent på hva jeg kan forvente i dag. Lauvet er borte fra bjørka, noe som gir enda bedre sikt og vinden er gunstig. Observerer etter hvert 8 forskjellige elger i dag, men det er først på ettermiddagen at jeg får kontakt med storokser.  Den ene av dem forsøker å varte opp ei ku mellom Svartetjødnet og Årsetstølen. Tida renner ut for meg ettersom jeg skal på arbeid. Tar likevel et bilde som ren dokumentasjon. Legg for øvrig merke til hvor vanskelig det er å se dem i skogen.

Slike dokumentasjonsbilder som dette har ingen kunstnerisk verdi annen enn for å kunne fastslå hvilken dyr det er snakk om. Her har jeg ”blåst opp” bildet ovenfor, og kan dermed se at dette er en okse som jeg ikke har sett tidligere i år.

27.10.2008
Det er stille og vinterlig oppå åsen i dag. Jeg farter vidt og langt, men finner lite spor. Jeg setter meg ned litt vest for Øvre Skjertjødnet i de sene kveldstimene. Plutselig glir det en 2 1/2 år gammel okse ut på myra. Jeg kjenner igjen dyret fra tidligere i høst på grunn av formen på geviret. Jeg følger oksen med kikkerten, og skjønner at det er ”noe” i gjære… Midt på myra møter 2 1/2 åringen storoksen som jeg fotograferte 21. september. Brunsttida er egentlig over, dessuten har vel gamle far neppe behov for å vise styrke med en slik størrelsesforskjell. Den minste oksen passerer den største, stopper et øyeblikk før den tar to skritt bort til kongen. Sistnevnte virker litt forbauset over motet til den minste. Etter den korte hilsingen går de hver sin veg. Det er mørkt og avstanden stor (150 meter), men jeg får likevel et bilde som illustrer opplevelsen.

02.11.2008

Det har snødd litt mer de siste dagene. Jeg elsker sporsnø. Det kvite dekket fungerer som en tidsmaskin. Jeg kan skru tida tilbake, og se hva som har foregått den siste perioden. På grunn av vindretningen velger jeg en stor runde, der jeg vil bevege meg opp til områdene nedom Sangenuten og vestover

Finner ku og kalv som kviler i et tett bjørkesnar i haugene ved Kvitingdokk. Utrolig vanskelig å snike seg innpå slike dyr som ligger. Jeg er likevel til slutt bare et steinkast unna.

Voksen okse vest for Fisketjønn. Den har det travelt og forsvinner som et olja lyn ut Fetastøldalen.

Det blir fort mørkt, og det blåser kaldt. I snøfokken på Brennunne støkker jeg dagens andre ku og kalv. I et magisk øyeblikk ser jeg kua forsvinne over randkanten med et monumentalt og uværspreget Hallingskarvet som bakgrunnskulisse.